Solfrid satt sammenkrøpet med Audun på fanget. Noen hadde lagt en skinnfell rundt skuldrene hennes, men hun skalv likevel – både av redsel og kulde. De hadde seilt uten stopp og spist og sovet om bord. Det hadde vært trangt om plassen, og hun hadde hatt vanskelig for å få sove.
Det var fortsatt ufattelig at hun hadde vært så klønete på stranden. Hun hadde akkurat begynt å tro at de skulle komme seg i sikkerhet da alt gikk så forferdelig galt. Nå var hun om bord i et overfylt skip, på vei mot en skjebne hun ikke orket å tenke på.